Alicante borgen ...

Alicante borgen under arvefølgestriden på 1700-tallet. 11

Den svake Carlos II, som ikke hadde vært i stand til å skaffe landet en arving, hadde til slutt testamentert hele landet til Ludvig XIV og Thereses barnebarn Filip av Anjou. 

Haken ved denne arven var bare at Carlos hadde en nevø, sønn av sin rette søster Margrete. Denne nevøen, Erkehertug Karl av Østerrike, mente selvfølgelig at han hadde like stor rett til å arve landet som barnebarnet til Therese, halvsøster til Carlos II. Dermed ble det krig på kniven, der England stilte opp for Erkehertugen av Østerike, mens Frankrike og Italia støttet Filip.

Under denne krigen var borgen Santa Barbara i Alicante midt i skuddlinjen sommeren 1706.

Etter at engelskmennene hadde bombet byen i 8 dager, måtte bare Alicante gi seg over, selv om de italienske troppene som støttet Filip greide å sette seg fast  oppe på borgen. De 235 italienerne, under den franske marskalken Mahony, var imidlertid ikke mange nok til å stå seg mot engelskmennenes intense angrep. Enten de ville eller ei måtte de bare gi opp motstanden og akseptere at fienden overtok herredømme også over borgen. 

Nå skulle man kanskje tro at slaget om Alicante og borgen var avgjort for tid og evighet, men slik gikk det likevel ikke. To år senere kom nemlig bourbonerne tilbake under ledelse av D`Asfeldt etter å ha vunnet et stort slag ved Almansa, nord for Alicante. Den 3 desember 1708 måtte de engelske troppene finne seg i å overgi byen til Filip V`s tropper, skjønt selve borgen nektet de å gi fra seg likevel. 

D`Asfeldt var ikke den som tok et nei for et nei, og han var fast bestemt på å jage de engelske troppene på dør, - men hvordan? 

Det var det store spørsmål. Han tenkte så det knaket til han fikk en glimrende ide og satte i gang med forberedelsene. Det gikk ikke fort, men smått om senn begynte en stor tunnel inn under borgen å ta form. Tilslutt fylte han tunnelen med krutt og ba om en alvorlig samtale med sjefen oppe på borgen. I møtet mellom de to, fortalte  D`Asfeldt hva han hadde gjort og ga klar beskjed om at enten fikk de engelske se til å kapitulere, ellers så ville han sett fyr på kruttet inne i tunnelen.

Engelskmennene var seg selv lik og nektet å fire en tomme. Det hjalp ikke engang at de ble tatt med ned for å se alt kruttet som lå der ferdig til bare å få den nødvendige gnist. Like lite hjalp det, de engelske holdt på sitt og dermed smalt det, 4 mars 1709.  

Store deler av borgen ble ødelagt og D`Asfeldt var temmelig sikker på at nå var borgen hans. Men nei da, stabeisene nektet fortsatt å overgi seg, de var ikke engelskmenn for ingenting! Over en måned til holdt de stand før de til slutt likevel måtte gi opp kampen 19. april og overgi seg.

I dag, vel tre hundre år senere, har borgen begynt å slå sprekker igjen, og de som har vett på det sier at dette faktisk er en sen-virkning etter eksplosjonen på 1700-tallet.

Ikke lenge etter rykket erkehertug Karl opp som keiser i Østerrike, og Europa for øvrig mistet hele interessen for arvefølgestriden. En keiser på tronen i Spania ville jo også ha ødelagt maktbalansen i Europa, så da var det like godt at Filip bare fikk beholde tronen slik Carlos II hadde ønsket det.