El Greco, kjent spansk maler ......

El Greco, kjent spansk maler som ikke var spansk!

Det er så rart med det, men svært ofte er det slik at berømte kunstnere får en masse PR, om sin kunst og om sitt voksne liv. Sikkert det mest interessante rent faglig sett, men hva med deres barndom? 

En gang var jo de også små barn, men den tiden hører man mindre om. Ettersom jeg ikke er noen kunstner selv, syns jeg ofte nettopp denne barne- og ungdomstiden kan være vel så spennende som å lese om deres voksne liv og all kunsten de sto for. Det er jo tross alt barndommen som legger grunnlaget for resten av livet.

El Grecos bakgrunn danner ingen unntagelse. Han var født på Kreta i en liten familie der faren var den ubestridte Pater Familias. Han hadde kun en eldre bror, Manuso, som var en snill og føyelig gutt uten store vyer for fremtiden. For ham var det å følge i farens fotspor, helt greit. Faren drev nemlig et stort handelsfirma med olivenlunder, vinhager og pakkhus, og en plass i dette firmaet var uten tvil en god og trygg fremtid. 

Lillebroren Domenikus var imidlertid ikke like begeistret for en lignende framtid. Årsaken til hans innstilling startet allerede i femårsalderen, en dag han satt i kirken sammen med resten av familien og lyttet til prestens ubegripelige preken på latin. Guttungen skjønte ingen ting men satt helt stille på kanten av å falle i søvn. Da med ett våknet han til liv, og han ble sittende å stirre helt betatt. De første solstrålene inn gjennom de fargede kirkevinduene kastet et ubeskrivelig vakkert lys som akkurat traff et ikon på andre veggen. Noe så vakkert hadde guttungen aldri sett! På hjemveien var småen stille og tankefull. 

Til morens forundring  sprang han ikke omkring lik en hundehvalp slik han brukte å gjøre, hva var i veien tro? Noe svar fikk hun ikke før noe senere en dag da gutten begynte å mase om å få lære å tegne og male. Faren bare blåste i nesen, hva var dette for noe tøv?  Men som mødre flest, hadde moren en nærmere kontakt og forståelse for gutten sin, og tenkte vel som så at det kunne han da i all uskyldighet få lov til, så ville de i alle fall bli kvitt maset så snart den første iveren hadde kjølnet.  Og slik ble det.

Til familiens store undring gikk det ikke akkurat slik de hadde trodd. Domenikus ble ikke lei, tvert imot ble han bare mer og mer ivrig jo mer han lærte av frateren Konstantin. En dag kom han hjem full av iver etter å fortell om alt han hadde lært den dagen: Da hadde nemlig læreren bedt ham gå ut i hønsehuset og hente noen egg. " og tror dere ikke" fortsatte han "læreren knekket eggene et for et og skilte ut alle eggeplommene for seg. Så rørte han dem sammen med litt vann og fargepulver før han smørte alt sammen ut på en gipset tavle. Dere skulle bare ha sett for en flott farge det ble!" avsluttet han full av begeistring, mens faren bare blåste foraktelig: "dette var da ingen ting å lære ungene - å rote med gode matvarer"!

Hva faren tenkte eller mente, affiserte ikke Domenikus. For ham var nettopp farger, tegning og maling selve livet. Tiden gikk, og Domenikus fikk etter hvert lyst til å male noe annet enn bare ikoner, men hvordan få til å male andre ting? Han hadde jo ikke lært noe om hverken perspektiv eller proporsjoner, og hans religiøse lærer mente til og med at alt annet enn ikoner var det synd å male. Frater Konstantin nektet kort og godt å lære ham noe annet. Så en dag stakk gutten innom en kirke og fikk se bilder av levende mennesker. Dette var noe annet det enn ikoner, slik ville han også lære å male, og det av kunstneren bak bildene i kirken, den ikke ukjente Tizian i Venezia. 

Det ble litt av en drakamp mellom ham og faren, som ikke ville høre et ord om noen reise til Italia for å lære mer. Med morens hjelp og støtte endte det likevel med at han dro avgårde. Selv om Tizian hadde bestemt seg for aldri mer å ta inn nye lærlinger, endte likevel Domenikus opp som elev av den store kunstneren. 

Tizian ble mer og mer begeistret for sin nye og evnerike elev med et navn som ikke var til å uttale. Navnet Domenikus Theotokopoulus greide han aldri å si, så det endte opp med at han kalte eleven sin ganske enkelt for Il Greco, et navn som mange år senere gikk over til El Greco da han flyttet til Toledo.