Livet på en karavell i middelalderen

Livet på en karavell i middelalderen

Alle var jo klar over at jorda var flat på 1400-tallet, så det måtte være modige karer som våget seg avgårde med en karavell i de dager. Nysgjerrigheten sammen med  håpet om å finne nytt land, og kanskje til og med rikdom, fristet mang en fattigkrok over evne til å la seg hyre. Ingen visste hva de gikk til, eller hvilke umenneskelige problemer de ville møte, ei heller om de i det hele tatt kom fra det med livet i behold. Det eneste de visste med sikkerhet var at om de ikke våget å ta skrittet ut i det ukjente, ville de aldri kunne fri seg fra fattigdommen og håpløsheten i hjemlandet.

Optimismen de var fylt av da de la fra land, var i ferd med å vike plassen for en ny håpløshet etter dager, uker og måneder med havet selv som eneste utsikt. Da plutselig kom ropet de hadde ventet så sårt på: "Land i sikte"! 

Smilet kom fram igjen, håpet lyste ut av hvert et barket sjømanns fjes, ferskt kjøtt, friskt vann og fast grunn under føttene, det var noe det! Men gleden varte ikke lenge, kystklippen ga simpelthen ingen mulighet for landgang, høy og stupbratt som den var. Desperasjonen fikk atter overtaket, "ville de noensinne finne noe av det de lette etter, og verre enda, ville de noen gang komme hjem igjen?" De hadde jo visst at dette ville bli en farefull ekspedisjon, hvorfor var det ellers så om å gjøre at de gikk til alters og fikk det hellige sakramentet i kirken før de lot seg hyre? Ikke bare det, men de måtte også skrifte for presten og ellers skrive sitt testamente før de dro, men at det skulle bli så ille som dette hadde de ikke trodd likevel.

De hadde i alle fall ikke drømt om at de skulle bli plaget av matmangel da de så all den maten som ble lesset ombord. Det var både kjøtt, grønnsaker, vin og vann i mengder, foruten levende dyr som garanterte for fersk mat, dessuten var jo havet fullt av fisk også, så det sto ikke på. mente de.

Reisen ble imidlertid både lengre og tøffere enn de hadde tenkt seg, og det begynte faktisk å skorte på både mat og drikke. Rasjoneringen på drikke var likevel det aller verste da både vannbeholdningen og vinen i tønnene nærmet seg bunnen. I motsetning til vannet, som både råtnet og luktet ille etter bare kort tid, holdt vinen seg like god til siste dråpe. Vinen var derfor noe av den viktigste drikken de hadde med seg, så det var nok ikke uten grunn at de hadde fått den med seg tollfritt slik regelen var etter 1507.

Grove kavringer var også en viktig del av provianten, men den måtte de spare i det lengste siden den holdt seg bedre enn mye av det andre de hadde med seg. Problemet var bare at kavringene etter hvert ble fulle av makk eller fuktige av regn og sjøvann. Her var det ikke snakk om at noe var "utgått på dato", mat kastet man bare ikke, til det var den altfor verdifull. De valgte heller å bløtlegge den i vin eller preparere den til suppe.  For ikke å miste appetitten p.gr.a. alle de krypende smådyrene, ventet de med serveringen til det ble mørkt om kvelden når ingen så dem. 

De andre matvarene , også bønner, erter og linser, var enten tørket, saltet eller røkt, noe var også laget som pasta eller marmelade. Behovet for søtstoff  skulle dekkes av kalabaser, for rent sukker var en altfor kostbar mangelvare som bare var tatt med til medisinsk bruk.

Etter 1531 var det vanlig med en dags rasjon  på 690 gr. brød, en og en halv liter vann og en liter vin, mens kapteinen hadde lov til å skjære ned på rasjonene om det var nødvendig.

I oktober 2004, altså nesten 500 år etter Magellans jordomseiling, var det 20 spanske ungdommer som ville prøve å gjenta denne jordomseilingen med samme båt type som Magellan hadde brukt. Båten var identisk med den båten som under ledelse av båtsmannen Elcano var den eneste som fullførte reisen og kom velberget tilbake til Spania etter to år. Ungdommene som seilte ut fra Cadiz i 2004, under ledelse av Ignacio Fernandez Vial, brukte også to år på sin reise. Mange av de gamle oppfatningene om hvordan en slik reise ville arte seg, måtte revurderes underveis. En ting de lurte på var hvordan i all verden Elcano kunne reise med 45 mann på en så liten båt og med all den provianten som også krevde sin plass. Selv hadde de bare vært 20 mann, og syntes det var trangt nok.

Timeplanen ombord ble nøye fulgt, ingen ting kunne overlates til tilfeldighetene om alt skulle fungere. Ansvaret for de tre nattevaktene ble gjerne tatt av kapteinen, første styrmann og båtsmann. Erfaringene ungdommene høstet på turen sin, gjorde at de satt igjen med en dyp respekt for sjøfolkene som klarte å seile jorda rundt allerede på 1500 tallet