Prinsessen av Eboli ...

Prinsessen av Eboli,

hverken helgen eller demon

Hun var født med navnet Ana de Mendoza y la Cerda i 1540. Hennes familie tilhørte en av de mektigste adelsfamiliene i Spania på Filip II`s tid, og hun fikk en oppdragelse og en utdannelse som det sømmet seg en adelsfrøken av høy byrd.

Noen lykkelig barndom fikk hun likevel ikke. Faren var nemlig  en tyrann, en koneplager og en ekte  kvinnfolkfyr. Familiære krangler, fulgt av farens brutalitet  overfor moren, var alt annet enn sjelden kost under veslejentas oppvekst. Bare 12 år gammel ble hun lovet bort til prins Filips nærmeste medarbeider, den 24 år eldre portugisiske adelsmannen Ruy Gomez. Filip ønsket nemlig at hans gode venn  skulle komme enda et hakk høyere opp på den sosiale rangstigen ved å gifte seg inn i Mendoza familien. 

Ana de Mendoza var i sannhet et menneske det var vanskelig å bli klok på, eller som en historiker en gang sa: ”Ikke var hun en helgen, og ikke var hun en demon”. Selv har jeg fått inntrykk av at hun simpelthen var litt av begge deler. En ting var det i alle fall ingen tvil om, hun visste hva hun ville, hun var intelligent og hun var handlekraftig. 

Ruy Gomez var en bra kar og nær knyttet til Filip II. Selv om ekteskaps dokumentene ble underskrevet allerede i 1553 ble selve bryllupet utsatt noen år.  Ruy måtte nemlig følge Filip til England da prinsen skulle giftes med Maria Tudor (Maria den Blodige). 

Det avtalte ekteskapet med Ruy Gomez åpnet døren   til slottet og hoffet for Ana. Kontakten  hun fikk  med den daværende regenten, Juana av Østerriket, (Filips kjødelige søster), ga henne nå en sjanse til å redde moren vekk fra sin voldelige og utro far. Moren ble ansatt ved hoffet, og  faren raste til ingen nytte.  Han hadde ikke stort han skulle ha sagt siden datteren og moren nå sto  under beskyttelse av de kongelige. Det året mor og datter bodde i Simanca,  var Ana ute for en fekte ulykke  og mistet det høyre øyet sitt. Resten av livet gikk hun derfor med en svart lapp foran det tomme øyet, slik vi ser det på alle bilder av henne. Likevel ble hun regnet for sin tids vakreste kvinne, og ble  uhyre populær i kretsen rundt kongen.

I 1556 trakk kong Carlos I (keiser Karl V) seg tilbake og overlot tronen til sin sønn Filip II. Året etter sto bryllupet mellom Ruy Gomez og Ana de Mendoza. Da  Ruy fikk svigerfaren til å selge seg området Eboli nær Neapel i Italia, ga kong Filip II  dem titlene prins og prinsesse av Eboli. I tillegg fikk de også titler som både greve og hertug. 

Ekteparet installerte seg på palasset i Pastrana.  I  deres nye hjem fikk Ana nok å gjøre som mor til en stadig voksende barneflokk. I alt satte  hun ti barn til verden, hvorav seks overlevde henne selv. 

Både Ruy og Ana var sosialt innstilt og ble  mer og mer fascinert av Santa Theresa de Jesus og hennes imponerende barmhjertighets arbeid. Deres beundring gikk så langt at de spilte en viktig rolle i reisingen av et carmelitter  kloster i Pastrana.

Ekteparets sosiale innstilling gjorde dem godt likt, og fremtiden virket lys og uten problemer. Så en dag i 1573 slår ulykken ned på familien og Ruy dør. Ana var fra seg av sorg og valgte å bli nonne i det samme klosteret som hun hadde vært med på å reise i Pastrana.

 Så langt, men ikke lenger, hadde hennes gode sider styrt livet for henne. Det å gå i kloster var for så vidt også en edel handling, det var bare det at hun aldeles ikke passet inn i et kloster med alle sine regler og påbud. Hun savnet kontaktene ved hoffet, sine smykker og sine vakre klær, men å jenke reglene etter hennes  ønsker kom over hode ikke på tale.  Resultatet ble stadige konflikter som endte med at priorinnen simpelthen tok med seg alle nonnene, dro til et annet kloster og lot Prinsessen av Eboli bli igjen alene. Dermed ga Ana opp hele nonne affæren og dro tilbake til livet ved  hoffet, der hun rotet seg bort i et farlig intrigespill, sammen med Filip II`s nye sekretær Antonio Perez. Ryktene om et forhold mellom disse to var kanskje ikke så langt unna sannheten. 

En kjent av Ana og Ruy, Escobedo, dukket en dag opp som ny medarbeider på slottet. Som gammel venn dro han straks på besøk til Ana. Vel framme i huset skjedde noe helt uventet. Han var ikke før kommet inn før han kom ut igjen i en viss fart. Noe måtte han ha oppdaget, men hva? 

Det kunne dreie seg om alt fra spionasje til en intimkontakt, i alle fall måtte det være noe  Antonio og Ana for enhver pris ville holde skjult. En storskandale lå simpelthen i luften, og ting begynte å skje. 

En dag hvisket Antonio en ”hemmelighet” i øret på kong Filip: ”Escobedo driver sin egen undergrunns bevegelse, og agiterer for at Juan av Østerrike skal starte et opprør mot kongen for selv å komme seg på topp i riket!”  Antonio var en vel ansett mann ,og Filip  bet på og trodde hvert ord han hørte.  ”Skurken”  Escobedo falt i unåde, og Antonio fikk tak i et par leiemordere som tok seg av den arme Escobedo. En strek i regningen ble det likevel da Juan av Østerrike døde like etter mordet, og Filip fikk tak i alle halvbrorens dokumenter og viktige papirer. Det gikk  ikke lang tid før Filip ble klar over at Antonio og Ana hadde lurt ham kraftig. I papirene hadde  han overhode ikke funnet ett eneste tegn  på at et opprør hadde vært under oppseiling. 

Kong Filip II ble rasende da det gikk opp for ham at han var tatt ved nesen, og dermed handlet han før noen fikk sukk for seg. Antonio og Ana ble arrestert. Bevisene mot Antonio var klare, men når det gjaldt Ana fantes ingen bevis, kun åpenbare  mistanker. Som adelsdame, kunne hun ikke godt bli kastet i noe vanlig fangehull, men ble satt under streng bevoktning på et rom i sitt tidligere palass.  Der ble hun sittende til sin dødsdag i 1592, mens  Antonio derimot, takket være hjelp fra gode venner, greide å rømme flere ganger før han til slutt  havnet i sikkerhet i Frankrike.