Unger vokser til i middelalder familien ...

Ungene vokser til i middelalder familien.

I dag syns vi det er skremmende å lese om unger som i middelalderen fikk faste plikter allerede fra 6 års alderen.  Merkelig nok trenger vi egentlig ikke å gå lenger tilbake enn til midt på 1900-tallet for å finne noe av det samme på gårdene i Norge. Skjønt, jeg må si som min svigermor bestandig sa:

"For mye og for lite skjemmer alle ting", og middelalder praksisen må så absolutt regnes til "det som var for mye".

Allerede i 12 års alderen mente man at guttene var voksne nok til å gå i lære. De måtte begynne i tide om de skulle greie å lære nok til å forsørge en familie. Å gå i lære, var den gang det samme som å starte opplæringen i farens yrke, noe som i det minste var regnet til å ta 10 år eller mer. For jentene var det om å gjøre å få plass i en annen familie, som vel og merke var godkjent av faren. 

Ble mannen i denne andre familien helt ut akseptert, hendte det også at faren overga hele myndigheten over jentungen til mannen i den andre familien. I følge skikk og bruk hadde nemlig jenta ingen ting hun skulle ha sagt. Enten var det  faren, broren, onkelen, eller også familiefaren i det nye hjemmet der hun skulle lære mer om husmoryrket, som bestemte.

Tiden gikk og ungdommene ble regnet for utlærte og klare for giftermål. Nå er vi vant til å høre om jenter som blir lovet bort allerede i barneårene for å tre inn i den hellige ektestand i en alder av 12 til 15 år. 

Blant konge og adel var dette helt vanlig, bare tenk på den første konen til Filip V som ikke var mer enn 13 år da hun ble dronning. (Under over alle undere greide hun til og med å fylle denne oppgaven til alles tilfredshet). For vanlige ungdommer var det imidlertid ikke snakk om å gifte seg så tidlig. Ungdommene skulle uansett være hjemme og arbeide under farens formynderskap, i alle fall til de hadde passert 25 år! 

For alle som levde av jorda, og det gjorde jo storparten av innbyggerne i middelalderen, var det som regel smått med penger. Ikke minst av den grunn var det derfor viktig å kunne bruke ungdommenes arbeidsinnsats lengst mulig som en ekstra inntektskilde for familien. Deres arbeid ble simpelthen brukt som betalingsmiddel om faren skyldte penger her eller der. Pengene de tjente gikk rett inn i familekassen, eller om vi vil, i farens lomme slik at han kunne betale det han var skyldig..

Hverken gutter eller jenter ble regnet for menings berettiget før de forlot barndomshjemmet og gikk inn i ekteskapet. Guttene gikk direkte fra å være underlagt farens vilje i ett og alt, til selv å bli den ubestridte sjef for sin nye familie. For jentene ble det egentlig ingen stor forskjell da hun giftet seg, hun fikk bare en ny sjef, nemlig sin ektemann, som ene og alene faren hadde plukket ut til henne. Hva hun selv måtte mene om valget av ektefelle, var overhode ikke noe tema. 

Enda godt at ting har endret seg til det bedre på dette området.