Catarina fra Aragon
Av Solfried Gjelsten.
Catarina av Aragon
Et liv fra lykke til tragedie.
”Spring –spring for livet!”
Lød ropet fra alle kanter, og den vesle jenta ble revet med av folk som flyktet i panikk fra krigens redsler. Muslimenes siste bastion, Granada, sto for fall og kampene var til tider både harde og nådeløse fra begge sider. Var det rart om prinsesse Catarina, knapt syv år gammel, ble plaget av mareritt gjennom mange år etter denne hendelsen?
Men, spør vi, hva hadde hun der å gjøre under krigshandlingene? Vi befinner oss på slutten av 1400-tallet og den gang var det faktisk helt vanlig at både soldater og offiserer hadde med seg familien i krigen. Det katolske kongeparet Isabella og Ferdinand var ingen unntakelse og hadde i alle fall tatt med seg sine to yngste i felten, 10 år gamle Maria og syv år gamle Catarina. Disse to yngste var uatskillelige gjennom hele oppveksten både i lek og skolearbeid.
Bare fire år gammel var hun blitt lovet bort til den engelske arveprinsen Arthur for å sikre en varig fred mellom England og Spania. Som fremtidig dronning fikk hun derfor en god og allsidig utdannelse. Jentungens lærelyst og intelligens imponerte lærerne rett som det var, ikke minst når det gjaldt politiske spørsmål. Stort mer får vi ikke vite om Catarinas barneår.
16 år gammel ble hun sendt til England for å vies til prins Arthur.. Først med hest og vogn fra Granada, til Nord-Spania, og derfra med båt videre til England. Ikke mindre enn to kraftige stormer fikk de å stri med på veien før de omsider etter tre hele måneder, landet trygt i Plymouth. Humøret steg betraktelig da hun ble mottatt med store ovasjoner fra det engelske folk som elsket henne fra første stund.
Ekteskapet med prins Arthur ble imidlertid meget kort, bare fem måneder etter bryllupet fikk han lungebetennelse og døde.
Selvfølgelig var dette en trist affære, men far til Arthur, Henrik VII, var mer opptatt av at medgiften til Catarina nå kanskje aldri ville bli betalt fullt ut. Noe måtte han finne på for å få tak i alle de pengene som sto igjen. Som enkemann kunne han kanskje tilby seg å ekte Catarina, det ville jo være en grei løsning.
Men den ideen kunne han bare glemme da han ble møtt med en voldsom og negativ reaksjon fra den spanske siden. Bare tanken på å skulle gifte seg med sin tidligere svigerfar fikk dessuten Catarina til å blekne. Nå hadde Henrik VII en sønn til, riktignok bare 11 år gammel men likevel en mulig kandidat for Catarina. Og slik ble det, den spanske Catarina ble gift med den senere Henrik VIII av England.
De fem årene hun måtte vente på at Henrik skulle bli gammel nok til å gifte seg, og til svigerfaren døde, ble fem vanskelige år for den fremtidige dronningen. Det ble år der hun ble skubbet til siden, uten å møte respekt, uten penger, og nesten uten mat, men hun presterte å møte de vonde dagene med tålmodighet og verdighet.
I 1506 døde Henrik VII og bare en uke senere kunne de unge feire bryllupet. De vonde dagene ble skjøvet i bakgrunnen og alt tegnet til å gå mot en lykkelig fremtid for begge to.
Et skår i gleden var at den sønnen Henrik VIII lengtet etter aldri kom. Catarina fikk mange barn, men ingen tronarving som vokste opp. Derimot fikk hun en berømt datter i 1506, nemlig Maria Tudor (Den blodige) som ble gift med den spanske Filip II.
Henrik VIII gikk lei og lette etter en kvinne som kunne gi ham den sønnen han lengtet etter. Hans øyne falt på Anne Boleyn, og nå søkte han Paven om skillsmisse, men paven sa NEI.
Henrik var ikke snauere på det enn at han brøt med pavekirken, og
da det i 1533 kom for en dag at elskerinnen var gravid, ble det plutselig fart på sakene. Erkebiskopen av Canterburry, Thomas Cranmer, erklærte ekteskapet med Catarina for oppløst, og det nye ekteskapet ble legitimert.
Catarina var utstøtt, og hennes liv ble mer og mer asketisk og trist, mens hun henslepte sine siste år i diverse kalde og ukoselige slott inntil hun døde i 1536, - uten noensinne å gi avkall på sin dronningtittel.