Seksjoner

Fortsett til innholdet. | Gå til navigasjonen

Du er her: Forside Skråblikk på historien Juan Jose av Østerrike - Del 2 ...

Juan Jose av Østerrike - Del 2 ...

Av Solfried Gjelsten.

Juan Jose av Østerrike

 

DEL 2

Om ikke ryktene om denne sønnen til Filip IV hadde begynt å svirre, er det slett ikke sikkert om han noen gang hadde blitt anerkjent som kongesønn. Nå følte kong Filip seg nærmest tvunget til å anerkjenne gutten som sin egen, og 25 mars 1642 kom bekjentgjørelsen om farskapet. Som kongesønn måtte selvfølgelig gutten også få en oppdragelse og utdannelse som høvet for hans høye stand. Det hjalp ikke stort at moren, Calderona, protesterte aldri så mye, gutten ble tatt ifra henne og satt bort til en adelsfamilie for å få den rette oppveksten. 

Det sies egentlig ikke stort om Juan Jose`s evner, bare at han hadde arvet farens sans for kunst, var en god rytter, flink til å skyte og ellers var normalt utrustet. Dronning Isabel var ikke særlig begeistret for denne bastarden som var jevngammel med hennes egen sønn Baltazar Carlos, og det var sant å si heller  ikke den senere dronningen, Mariana av Østerrike. Kongens amorøse eventyr tok hun rett og slett som en personlig fornærmelse selv om det hadde skjedd lenge før hennes tid.

Ikke før var 13 åringen offisielt anerkjent som sønn av selveste kongen, før han øynet muligheten til en gloriøs framtid. "Hvem vet, kanskje han en gang ville arve tronen også. Det hadde vært noe det!" Det gikk jo an å drømme, og da Carlos II ble født noen år senere (1661) og viste seg å være en mindre begavet svekling, ja, da drømte han ennå mer.

Som 18 åring fikk han sitt første skikkelige oppdrag. Så lenge dronningen ikke  tålte synet av Juan Jose, fant Filip det best å sende sønnen lengst mulig vekk, slik at han også fikk vise hva han sto for. 

Valget falt på Napoli, der det var brutt ut en alvorlig oppstand mot det franske vanstyret og en utålelig skatteøkning. Kort sagt, tiden var inne for et regjerings skifte der borte. Da derfor Juan Jose seilte inn på havnen i spissen for en stor flåte og en imponerende hær, ble han nærmest ønsket velkommen. Sin unge alder til tross presterte han faktisk å drive franskmennene på flukt, godt hjulpet av folket selv. Til alles forbauselse viste han seg også som en glimrende forhandler og fredsstifter. Men æren for innsatsen fikk han ikke likevel. Dronningen og Cortes i fellesskap sørget for at det var grev Oniate som avanserte til "Visekonge over Napoli", og ikke Juan Jose. Skuffelsen var mildt sagt stor. 

Senere i livet møtte han stadig denne konfrontasjonen mellom egne tilhengere og motstanderne, som bare så på ham som sønnen av en skuespillerinne. 

Hans neste oppgave gikk ut på å  få slutt på de mangeårige oppstandene, med støtte fra Frankrike, mot konge og regjering oppe i Catalunia. Juan Jose fikk ikke med seg noen hær stor nok til å beleire byen, ei heller nok til et skikkelig angrep, likevel løste han problemet på sin egen måte, idet han blokkerte alle tilførsels veiene til byen. Forbindelsen med Frankrike ble brutt og freden  gjenopprettet i 1652. Denne gang ble han lønnet med tittelen "Visekonge over Catalunia", men noen plass i Cortes fikk han ikke, hverken den gang eller senere under Filip IV. Da han neste gang ble sendt til Flandern, som boblet av opprør og problemer , handterte han problemene med hell og berømmelse i første omgang. Likevel endte det hele med nederlag, og det viste seg snart at dette var noe han overhode ikke taklet. Han var blitt for selvsikker og hadde hoppet over de mest opplagte forsiktighets regler, dermed gikk det galt.

Tilbake i Madrid ble han tilbudt stillingen som erkebiskop i Toledo, men da takket han nei. Han ønsket nemlig å gifte seg med sin halvsøster Margrete, men da var det kongens tur til å sette foten ned. Ikke lenge etter døde Filip IV, og hans største motstander, dronning Mariana, tok over som regent for vesle Carlos II på 4 år. Mulighetene for en plass i Cortes syntes nå å være tapt for evig.

Årene gikk, og Carlos II ble erklært for voksen 14 år gammel, men fortsatte å være avhengig av moren. Først da mor og sønn omsider ble atskilt fikk Juan Jose stillingen som førsteminister, 48 år gammel. De tre siste årene av sitt liv fikk han oppleve å være den mektigste mann i hele riket, og kunne nær sagt gjøre hva han ville. 

Drømmen var innfridd, og folket hadde store forventninger til ham, forventninger han over hode ikke maktet å innfri. Drømmen var en ting, realitetene noe langt annet. Han var ganske enkelt ikke voksen for en så ansvarsfull stilling, og noen stor politiker ble han aldri.

 
Side-alternativer
Navigasjon
Logg inn


Glemt passordet?
« Desember 2022 »
Desember
MaTiOnToFr
1234
567891011
12131415161718
19202122232425
262728293031