Matproblemer på båtene som ...

Matproblemer  på båtene som dro til ukjente kyster

I løpet av ca 200 år ble det foretatt vel 10 store oppdagelsesreiser. Det startet med oppdagelsen av Kanariøyene i 1312 og ble fulgt av oppdagelsen av Madeira i 1418. Etter to portugisiske ekspedisjoner langs Afrika   kom Columbus til Amerika i 1492. Vasco da Gama oppnådde å finne veien rundt Afrika i 1498, og rekken av oppdagelsesreiser ble avsluttet med Magellans jordomseiling i 1521. Magellan selv greide ikke å fullføre hele reisen, det gjorde derimot den spanske båtsmannen Juan Sebastian Elcano på karavellen Victoria.

Drømmen om rikdom, ære og berømmelse lå som oftest i bakhodet på alle de sjøfolkene som våget seg av gårde på oppdagelsesreiser. At det kunne bli en vanskelig og farefull reise de ga seg ut på hadde de nok vært klar over. Hvorfor ble det ellers forlangt at alle som ønsket hyre på båten, først måtte gå til alters og motta det hellige sakramentet,  deretter skrifte for presten, og til slutt måtte de skrive sitt testamente. 

Men ikke noe av dette tok motet fra dem,  tanken på den nød og elendighet de skulle forlate  overskygget alt annet. Det kunne jo hende at de selv kom helskinnet hjem igjen, og enda bedre, at de kom hjem rikere enn da de dro. At dødeligheten  på slike reiser var skremmende høy, var noe alle visste, men det var jo ikke sikkert at de selv ville bukke under. 

Der de sto på kaia og så på alt som ble lastet ombord, falt det dem ikke inn at det noensinne skulle bli matmangel på denne turen deres. Store mengder med både kjøtt , grønnsaker, vin og vann, ble lastet ombord sammen med levende dyr som garanterte  for friskt kjøtt. Dessuten var havet fullt av fisk så det sto ikke på, mente de.

Reisen skulle likevel bli både lengre og tøffere enn de hadde tenkt seg, og etter en tid begynte det å skorte på både mat og drikke. Den strenge rasjoneringen av drikke var nesten det verste. Da de la ut på turen hadde de tatt med store fat, eller tretønner med vin, som de til og med fikk ta med tollfritt. Tollfritt ble det etter 1507, nettopp fordi det var en så viktig ressurs på de lange reisene over havet. Mye vann hadde de også fått med seg, problemet var bare at vannet råtnet og luktet ille etter kort tid, i motsetning til vinen som var langt mer holdbar. Grove kavringer var også en viktig del av provianten, men den måtte spares lengst mulig siden den sto seg bedre enn mye annet. Det eneste var bare at kavringene til slutt enten ble fulle av makk, eller de ble fuktige av regn og sjøvann. Siden maten var altfor verdifull til å kastes, ble kavringene enten bløtt opp i vin eller preparert til suppe. Noe særlig appetittlige var de riktignok ikke med all denne makken krypende rundt på kjeksen, men det problemet løste de på en meget enkel måte. Kavringene ble simpelthen bare servert i mørket om kvelden når ingen så dem. 

De andre matvarene, også bønner, erter og linser, var enten tørket, saltet eller røkt, mens noe var laget som en marmelade eller pasta. Behovet for søtstoff  skulle dekkes av kalabaser. Rent sukker var en altfor kostbar  mangelvare så det ble bare tatt med til medisinsk bruk. 

Etter 1531 ble det bestemt at dags rasjonen skulle omfatte 690 gr. brød, en og en halv liter vann og en liter vin, mens kapteinen hadde lov til å skjære ned på denne rasjonen dersom det var nødvendig.

Ikke rart om stemningen ombord etter hvert kunne bli både amper og motløs. På den ene siden knappheten på både vått og tørt, på den andre  siden uke etter uke på åpent hav med storm og stille. Man kan jo lure på hvordan de i det hele tatt greide å holde ut.