Samfunnets gamle på 1500-tallet ...
Av Solfried Gjelsten.
Samfunnets gamle på 1500-tallet.
Synet på alderdommens problemer har utvilsomt endret seg meget fra 1500 tallet og fram til vår tid. Skjønt, å sammenligne fortid og nåtid kan aldri bli helt rettferdig. Tankeverden og livsvilkårene før og nå er altfor forskjellige.
På 1500-tallet ventet man ikke at noen ville leve i mer enn 40 år, mens det i dag ikke er noen sjeldenhet at mennesker kan bli både 80 – 90 – og 100 år gamle. I middelalderen, fra år1000 til 1400 var det bare tre av kongene over Castilla som ble mer enn 60 år, og den eldste av dem var Alfonso V (1033 – 1109).
Så sent som i 1880 har man funnet at bare 20% av befolkningen i hele Europa var over 60 år gamle. I Spania har man funnet at levealderen fram til 1860 ikke var mer enn 29,8 år, og bare 40,9 år i 1910. Den skremmende lave levealderen hadde sammenheng både med den høye barnedødligheten og de harde livsvilkårene, ikke minst på landsbygden og blant de fattige i samfunnet.
På 1500-tallet var man faktisk virkelig gamle, i ordets rette betydning , allerede i 50 års alderen, uansett sosial status. Keiser Carlos V ble for eksempel anmodet om å trekke seg tilbake allerede i en alder av 55 år. Han følte seg ganske enkelt ikke lenger i stand til å utføre sine plikter som eneveldig hersker.
Merkelig nok ble den eldre generasjon forsvart på en meget tankevekkende måte allerede før Kristus, og nå tenker jeg på den gamle romeren Cicero som levde fra 106 - 43 f.Kr.
Han sier bl.a.:
” Det er vanlig å påstå at alderdommen gjør oss uskikket til arbeid. Å si noe slikt er like dumt som å påstå at en styrmann ikke gjør nytte for seg under seilasen, fordi han ikke klatrer i mastene, ikke løper omkring hit og dit på dekk eller pumper vann, men bare sitter akterut med hånden på rorkulten. Hans virksomhet forutsetter jo beregnende klokskap, og det er en egenskap som alderdommen gir langt mer av enn ungdomsårene”.
Ser vi på det kaoset som fulgte i revolusjonens fotspor ( 1789 – 1815 ), tiden som falt sammen med den industrielle revolusjon, ble de eldres rolle i samfunnet totalt endret. Bare tenk på den omfattende hjemmeindustrien, som for en stor del hvilte på den eldre generasjon. Besteforeldrene var simpelthen i fullt arbeid, og gjorde en jobb som økonomisk kom hele familien til gode. Nå ble deres viktige innsats plutselig tatt over av industriens maskiner, og de eldre følte seg utenfor, oversett og verdiløse. Det hjalp ikke at klagene hopet seg opp over denne utviklingen som førte til at den gamle hjemmeindustrien ble borte, og de gamle arbeidsmetodene gikk i glemmeboken.
Den engelske poeten William Wordsworth (1770 – 1850 ) var en av de som tok kraftig til motmæle mot denne innstillingen som ensidig dreide seg om de eldres fysiske svekkelse. "Det er det samme hvor meget vi prøver så kan vi ikke lenger se verden med ungdommens øyne", sa han og fortsatte:
"Middelalderens evige leting etter Ungdomskilden kan aldri bli noe annet enn en drøm. Vi burde heller verdsette den eldres erfaring, og hans måte å leve på i harmoni med naturen ”.
Det var først etter 1880 at staten så smått begynte å føle ansvaret for samfunnets eldste. De svakeste skulle bli tatt hånd om på en god måte og ikke lenger være avhengige av den enkelte families økonomiske muligheter. At besteforeldrene i familien bodde sammen med barn og barnebarn var nå engang ikke noen garanti for at forholdet mellom generasjonene alltid var det beste. Ikke alle var like lagelige, unge og eldre så ikke alltid likt på saker og ting, og familieharmonien var i høy grad avhengig av medlemmenes sosiale og kulturelle innstillinger. Likevel kan vi nok si at den gamle tradisjonen med familiens omsorg for besteforeldrene fremdeles er sterk her i Spania, på tross av diverse konflikter mellom unge og eldre.
Godt er det at man i vår tid blir mer og mer klar over at spørsmålet alderdom har mindre med år å gjøre, enn med de gamles erfaringer og oppførsel i den verden de lever i.