Seksjoner

Fortsett til innholdet. | Gå til navigasjonen

Du er her: Forside Skråblikk på historien Katarene, hvem var de?

Katarene, hvem var de?

Av Solfried Gjelsten.

Katarene, hvem var de?   

 

Ingen vet med sikkerhet hvor katarenes religion egentlig oppsto, men det man vet er at katarene eksisterte syd i Frankrike allerede på 1000-tallet. Gjennom ca. 300 år var denne sekten en virkelig hodepine for den etablerte katolske kirke.

 

 

Deres spesielle filosofi var en protest mot den økende  umoralen både i klostrene og blant kirkens tjenere. Pave Gregor Vll`s forsøk i 1075 på  en modernisering og fornyelse innen kirken hjalp ikke stort så lenge han holdt fast ved at kirken  aldri tok feil, at dogmene sto fast og at pavekirken var den øverste myndighet over hele kristenheten. Katarenes tro sto steilt imot kirkens strenge og fordømmende maktinnstilling. Etter 300 år endte konfrontasjonene til slutt med forferdelse for katarene. 

 

Deres livsfilosofi hadde mye til felles med bogomilene i Bulgaria, som igjen var preget av tanker fra Persia. Det var en dualistisk tro som regnet med to verdener, den gode verden som var Guds verden, og den onde verden som var skapt av satan. Etter deres mening kunne nemlig ikke en god Gud ha skapt vår syndige og onde verden, den måtte være satans verk. Menneskets sjel var derimot av Gud, og oppholdt seg som fange i vår fysiske kropp skapt av satan. Etter et liv i askese levd etter Bibelens ord, og gjennom renselse via en rekke reinkarnasjoner, ville de til slutt ende opp i Guds usynlige og gode verden. I praksis var dette en tro uten kirke, kors eller kristne sakramenter, men en tro fylt av kjærlighet, godhet og uegennytte. Deres ønske var å leve mer opp til den opprinnelige, primitive kristendommen, slik den ble forkynt i Bibelens Nye Testamente. Det Gamle Testamentet regnet de ikke med. 

 

Katarene trodde ikke at Jesus var Guds sønn, men at han var et sendebud fra Gud i menneskelig skikkelse. Jesus var en åndelig skapning, en absolutt ren sjel, og derfor også immun mot lidelse og død .

 

Disse tankene vant gjenklang blant folk som hadde sett seg lei på pavekirkens dominans og umoral på så mange felt, og som preket en religion der liv og lære ikke stemte overens. Nå følte kirken sin maktstilling alvorlig truet, og resultatet ble både korstog  mot dem og økte  forfølgelser av inkvisisjonen. 

 

Pave Inocens lll prøvde på 1200-tallet å få adelen og de høyere geistlige i sør Frankrike med på et slikt korstog, uten å ha hell med seg. Heller ikke kongen i Frankrike ville være med på noe korstog mot katarene, han  hadde simpelthen ikke tid, påsto han. En kontakt med den mektige Raimund Vl av Toulouse resulterte også i et klart  ”Nei”, noe som var ganske naturlig da greven  hadde et meget godt forhold til katarene. De var kort og godt hans mest redelige og beste undersåtter, så Raimund så ingen grunn til å begi seg ut på et slikt eventyr bare for å behage Paven. Dessuten hadde han noen problemer med Richard Løvehjerte oppe i Normandi som han måtte ordne opp i, sa han.

 

Samtidig som Inocens III, med dårlig hell, prøvde å stable på bena et korstog, reiste utallige prester, utsendt fra Paven, rundt og preket mot katarene. Også de forfektet nå både forsakelse, nøysomhet og fattigdom som ekte kristne dyder, men prekingen deres gjorde ikke særlig inntrykk. Først da Paven lovte korsfarerne syndenes forlatelse, foruten løfte om store jordeiendommer om de seiret, vant han i alle fall  gehør for korstoget sitt hos de franske baronene oppe i nord.

 

Det ble en brutal og ødeleggende  krig mot de arme katarene.  

I Beziers  ble innbyggerne massakrert, og i en annen by ble ikke mindre enn  140 katarer brent levende.  Et annet sted var det hele 400 som led samme skjebnen.  Kong Pedro II i Aragon, (far til Jaime I el Conquistador), kastet seg inn i krigen og gjorde hva han kunne for å beskytte sine vasaller, katarene. Han kjempet tappert, men  hadde ikke hellet med seg, tvert imot, han ble selv drept i et av slagene. 

 

Det ble en langvarig krig som til syvende og sist endte med at katarene flyktet over grensen til Aragon. De fulgte ukjente stier over fjellet, forkledd som kramkarer eller gjetere. De fleste  kom seg over uten å bli tatt, og folket i Aragon tok vel imot dem.

 

Dette fungerte bra i mange år, men til slutt ble katarenes siste leder, Belibaste, forrådt og angitt til inkvisisjonen i Frankrike. I året 1321 fikk han sin dom og ble  levende brent på festningen Villerouge-Termenes. Siden den gang hørte man aldri mer om noen katarer hverken i Frankrike eller i Spania. 

 

En tragisk skjebne for mennesker som kun ønsket en ting, nemlig å leve et liv i tråd med de første kristnes lære om selvfornektelse og barmhjertighet.

 
Side-alternativer
Navigasjon
Logg inn


Glemt passordet?
« September 2019 »
September
MaTiOnToFr
1
2345678
9101112131415
16171819202122
23242526272829
30