Seksjoner

Fortsett til innholdet. | Gå til navigasjonen

Du er her: Forside Skråblikk på historien Til alle mine leservenner ...

Til alle mine leservenner ...

Fra Solfried Gjelsten, som avslutter sitt frivillige engasjement på sameiets Portal i dag - etter 72 uker med interessante skråblikk på spansk historie.

Til alle mine leservenner:

Som dere sikkert har fått med dere, blir dette mitt siste bidrag til Portalen. Det har vært en trivelig jobb og mitt håp er selvfølgelig at dere alle sammen har hatt utbytte av skrivingen min, og kanskje også har fått øket interesse for den spennende og allsidige spanske Historien.

Når dette siste bidraget blir litt lengre enn vanlig, får dere se det som en takk for meg i Portalen.

Hilsen Solfried.

 


Kampen for et liberalt Spania på 1800-tallet

 

Med røtter i den franske revolusjon og en ny samfunnsfilosofi, startet kampen for et moderne Spania allerede under uavhengighetskrigen. En ny grunnlov så dagens lys i 1812, (den samme som ble mønsteret for den norske grunnloven i 1814). Men,  dette var bare begynnelsen på en langvarig og turbulent omstilling som rev og slet i samfunnet i over 60 år, helt fra 1808 til Isabella ll`s sønn Alfonso Xll kom på tronen i 1875.

En overgang fra det absolutte enevelde til et nytt og  kapitalistisk samfunn, var ikke bare en vanskelig prosess, men også en prosess med mange negative konsekvenser for de forskjellige samfunnsgrupper. Like lite som politikere i vår tid har den fulle oversikt over konsekvensene i forbindelse med nye lover og regler, like dårlig sto det til på 1800-tallet med det vi kaller konsekvensanalyse. Intensjonene var gode, men gjennomføringen ble for mange altfor brutal. Man ville vekk fra herredømmet til konge, adel og kirke, og  tok sikte på et mer rettferdig og moderne styresett, noe som krevde mange reformer med uheldige bivirkninger for den enkelte.

I alle år hadde landbruket vært selve ryggraden i samfunnet, med store adelsgods, småbønder og dagarbeidere som alle arbeidet og drev de store godsene mot betaling i form av naturalier. Nå ville man at de store eiendommene til både adel og kirke skulle frigis for å komme allmuen til gode. Problemet var bare at de små i samfunnet ikke hadde økonomi til å kjøpe opp noe jord, og måtte fortsette å arbeide på annen manns eiendom. 

Forskjellen ble bare at de nå skulle lønnes med penger og ikke med naturalier som før. Det høres ikke så ille ut, men resultatet ble en skammelig utbytting av arbeiderne, som i mange tilfeller ikke en gang ble betalt. Tilbudet på arbeidskraft var nemlig langt større enn etterspørselen. Flukten fra landsbygda inn til byene, der det heller ikke var lett å få skikkelig arbeid, skapte en ny og usigelig fattig samfunnsgruppe. Det eneste positive ved nyordningen var den økende produktiviteten innen jordbruket, riktig nok ikke på grunn av en mer moderne drift, men på grunn av utvidede arealer. Produktene de avlet og måten jorda ble dyrket på, var nøyaktig den samme som fra hundreder av  år tilbake. 

Etter Napoleons krigene fulgte en utbredt depresjon over  hele Europa, og Spania var ikke noe unntak. De nye liberale lederne i landet fant det derfor mest fornuftig å innføre det vi kaller proteksjonisme for å beskytte all egen produksjon og for å hindre utenlandske produkter  å få fotfeste. Handelen fikk også andre problemer å stri med, nemlig den utbredte fattigdommen som førte til sparing og mindre kjøpekraft. Overgangen til det metriske systemet for både mål, vekt og penger, virket også negativt inn på handels virksomheten.

Satsningen på industri og handel var dessuten avhengig av en  langt sterkere utbygging av infrastrukturen, noe som gjaldt både for vei og jernbane. Den første jernbane strekningen ble forresten åpnet i 1848, og gikk fra Barcelona til Mataro, nord for Barcelona. Proletariseringen som fulgte med de nye lovene, skulle bli et ledd i  borgerskapets kamp om penger og makt. 

De tidligere familiebedriftene, som ofte var knyttet til landbruket, ble ødelagt eller gjort ulønnsomme. Samme vei gikk det med de tradisjonelle laugene og småbedriftene. Alt ble gjort for å jevne veien for en større og sterkere industrivirksomhet i landet. På lang sikt var det vel i og for seg ikke så gal en ide, men landet hadde verken nok kapital eller den nødvendige teknologi for selv å bygge ut industrien. 

Det var bare tekstilindustrien i Catalunia og jernindustrien i Baskerland som kunne vise til en viss framgang, resten av industrien  var sørgelig avhengig av utenlandsk kapital.

Til tross for at adelen hadde mistet sine gamle juridiske rettigheter, beholdt de likevel sin dominerende stilling i samfunnet takket være sin sterke økonomi. Men de rådde ikke lenger grunnen alene. Borgerskapet var på god vei oppover , og var den gruppen som tjente mest på omveltningen i samfunnet. I alle år, mens de kjempet om likestilling med adelen, hadde de støttet seg til de lavere klasser , men jo nærmere de kom målet, jo oftere snudde de ryggen til sine tidligere allierte. 

Med økende velstand øket også kravene og maktsyken, slik det bestandig  har vært  , og industriarbeiderne måtte tåle lange dager, hardt arbeide og minimal betaling.

Tilstrømmingen av arbeidskraft fra landområdene skapte nye problemer for byene, som simpelthen ikke hadde plass for alle nykomlingene innenfor de gamle bymurene. Noen byer fant det mest praktisk å rive deler av bymuren for å løse plassproblemene, mens andre beholdt bymuren og heller bygde nye bydeler utenfor murene. Eiendoms spekulasjonen ga nye muligheter for borgerskapet til å øke sin rikdom.  

For første gang ble det nå stor forskjell mellom bo forholdene til fattig og rik i byene. De fattige bydelene var preget av trangboddhet, dårlig hygiene, sult og sykdommer, mens de rike hadde åpne gater, parker, gode hus og ellers alt de kunne ønske seg for å leve et behagelig liv. En annen ting vi kan merke oss er selve organiseringen av de nye bydelene. 

Den gamle påstanden om at ”felles interesser skaper samhold”, gjaldt den gang som nå, og det oppsto snekker-gater, skredder-gater, smed-gater etc. ja, endatil hele områder for enkelte yrker.

Hverken før eller senere har landet skiftet regjeringer så ofte som på 1800-tallet. Merkelig nok var de forskjellige regjeringene i alle fall enige om en ting: nemlig å satse på utdannelsen for de brede lag i samfunnet, der analfabetismen lå på over 70 %. Men det ble med pratet, og ingenting ble gjort. Kanskje fordi analfabetene ikke hadde stemmerett?  Deres krav ble i alle fall ikke hørt.

Under enevoldstiden hadde  det vært dårlige tider for de intellektuelle, og  i blant også direkte farlig. Det kan virke som om diktatorer til alle tider har vært redde for mennesker som kunne bruke tankene sine. Nå derimot, etter Ferdinand Vll`s død, dukket de skarpe hjerner fram i lyset igjen. De liberale var fullt klar over  verdien av et samarbeide med de intellektuelle, både for universitetet, for administrasjonen, for informasjonsorganene, for utviklingen av kunst og kultur etc., etc.. 

Fremdeles prøvde imidlertid  kirken å holde på sin rett til å bestemme innholdet av undervisningsplanene, i alle fall på de lavere trinn.

Alle forandringene ga både vitenskap og teknologi gode utviklingsmuligheter. På de lavere plan dukket det nå fram nye fag i undervisningen, som for eksempel geografi, matematikk og kalkyle, foruten tegning og kunstneriske disipliner.

Midt oppe i det hele holdt borgerskapet fast på sin nyervervede status i samfunnet. Det hjalp ikke at avisene i det vide og brede skrev om de demokratiske ideene, like fullt ble alle fornøyelser og fiestaer forbeholdt datidens dominerende klasser: adelen og  borgerskapet.

 

 

Side-alternativer
Navigasjon
Logg inn


Glemt passordet?
« Desember 2022 »
Desember
MaTiOnToFr
1234
567891011
12131415161718
19202122232425
262728293031