Romernes veibygging ...

Romernes veibygging

Via Augusta, fra grensen til Cartagena og Cadiz, og Via de la Plata mellom Merida og Astorga er begge eksempler på den kulturhistoriske arven fra romertiden i Spania. Her i vårt område går det rykter om at veien forbi Mister X også er en gammel romervei som går langs kysten fra grensen i nord til Cadiz i syd. Drar vi litt lenger nord til Javea finner vi enda en gammel romervei, og det til og med en som er i bruk den dag i dag, nemlig Cami Cabanes. Den eneste  forskjellen fra før i tiden, er dagens asfaltdekke.

Nå har det en stund vært på tale at disse gamle veiene skal rustes opp og merkes som de spesielle attraksjoner de faktisk er. Hvor langt de er kommet med disse planene, vet jeg ikke, men akkurat nå, i disse krisetider, ligger de sikkert på is inntil videre.

Under den to hundreårs kampen om Den Iberiske Halvøy trengte romerne gode og solide veier som kunne tåle frakten av hæren til fronten. Som de perfeksjonister de var ble denne veibyggingen skikkelig gjort, og det sies at så sent som under det katolske kongeparet på 1500 tallet var disse veiene de eneste brukbare veier i hele landet!

Når romerne startet på arbeidet med en ny vei, fulgte de bestandig en bestemt prosedyre, og så sant det var mulig brukte de alltid nødvendige materialer fra stedet der veien skulle gå. Aller først grov de en grøft på mellom en halv og en meter dyp, og fylte den med et lag grove steiner. Oppå disse ble det lagt et lag med litt mindre steiner, og til slutt enda et lag med knust stein blandet med kalk. Fine tilhogde steinflak ble så helt til slutt lagt tett i tett for å få et godt og solid veidekke. Av og til kunne man den gang som nå få et kraftig regnskyll, og for å hindre dammer og ødeleggelser av veien, passet de alltid på å lage en krumning midt på veien, slik at vannet ikke ble liggende men rant ned i grøften langs veien.

Romerne hadde god greie på matematikk, og visste utmerket godt at den rette linje var korteste vei mellom to punkter. Ergo gjorde de sitt beste for å bygge veiene så snorrette som vel mulig. Da er det man spør seg selv: "Hvordan greide de det den gangen uten våre hjelpemidler"? Her er historikerne litt i villrede, men en teori går ut på at de brukte røksignaler eller lysende merker de kunne sikte etter. Et annet spørsmål vi kan lure på, er hvordan de kunne vite hvor den rette linjen gikk når det var snakk om virkelig store avstander. Ikke hadde de kart og ikke kompass, - navigerte de etter stjernene slik sjøfolkene gjorde, eller hadde de andre brukbare metoder? Det spørsmålet har jeg enda ikke sett noe svar på.

Å lage snorrette veier i flatt terreng var en ting, men hva når de traff på fjell? Her var det ikke råd å arbeide seg rett fram, men problemet løste de fint likevel. Veien ble simpelthen lagt delvis inn i fjellet med en brukbar stigning og støttet opp med solide murer. Andre steder måtte de lage omveier rundt naturlige hindringer, og over rene våtmarks områder måtte de drenere grunnen så ikke vannet med tiden skulle ødelegge veien. Over elver bygde de imponerende broer som delvis er i bruk den dag i dag. Det var sannelig ingen små utfordringer ingeniørene måtte løse for over 2000 år siden.