Seksjoner

Fortsett til innholdet. | Gå til navigasjonen

Du er her: Forside Skråblikk på historien Guanchene og Canariøyene

Guanchene og Canariøyene

Av Solfried Gjelsten. Historie nummer 70 av totalt 72. Siste historie fra Solfried blir publisert tirsdag 30. oktober 2012.

 

Guanchene og Canariøyene

 

Guanchenes næringsgrunnlag hvilte først og fremst på dyreholdet, men de dyrket også  både bygg, hvete og bønner. De fleste stedene foregikk dyrkingen uten noen form for vanning, og resultatet ble deretter. Det var bare på Gran Canaria og den nordlige del av Tenerife at man har funnet spor etter skikkelige vanningsanlegg.

Av det arkeologene har funnet, viser det seg at keramiske gjenstander også var meget viktige for disse tidlige beboerne på Kanariøyene. Selv om vi selv ikke bestandig syns at keramikken er det mest interessante vi ser i et museum, er i alle fall arkeologene voldsomt opptatt nettopp av keramikk, og det ikke uten grunn.

For dem som har vett på det, forteller nemlig disse gjenstandene en hel del om urbefolkningenes liv og levesett. På Canariøyene forteller de om likheter og ulikheter mellom de forskjellige øyene og regionene, om tradisjoner, eksperimenter og lokal utvikling, og også om eventuell påvirkning utenfra. Hver øy hadde sine spesielle former og mønstre, det eneste fellestrekket var at ingen av dem hadde dreieskive! Selv om fremstillingen av keramikken foregikk primitivt, viser undersøkelsene at de likevel var fulle av ideer og stadig prøvde å gå nye veier.

Valget av leire, var en ting, mens alt de fant på å blande leiren med var en annen ting.  Så langt har man  funnet at både kalkslam, aske, knuste skjell og forskjellige urter ble brukt som blandingsmaterialerFor å dekorere det ferdige produkt brukte de enten å trykke eller risse inn et enkelt mønster mens leiren enda var myk, for til slutt  å polere det tørkede produktet til det ble blankt og fint. Siden alt som ble laget for det meste gikk til eget bruk, var dette en oppgave kvinnene hadde ansvaret for.

Stort sett greide de seg bra på Canariøyene, og det selv om de manglet en meget vesentlig ting, nemlig metaller. De måtte gjøre som i steinalderen, nemlig ty til steinen som var det eneste brukbare emnet til slag- og hoggeredskaper, eller til knusing  og maling av korn. Til finere arbeider, som søm av klær og sko, brukte de horn og bein fra dyrene.

Mange var ellers flinke treskjærere og forarbeidet både våpen, våpenskjold og spesielle staver av tre. Naturen forsynte dem også med noe som lignet spanskrør og med en bestemt sort gress  som egnet seg til tauverk. Det samme gjorde de jo her på fastlandet også så tidlig som rundt år null. Spanjolene bruke planten esparto, som vokste i nærheten av Alicante og Orihuela, og forsynte faktisk hele den romerske flåten med alt det tauverket de trengte. Hvilken plante som ble brukt på Canariøyene, vet jeg dessverre ikke, men det måtte ha  vært noe som lignet det de brukte her på Costa Blanca.

I religionen var troen på en allmektig Gud felles for alle øyene, mens hver og en av øyene i tillegg hadde en rekke småguder. De trodde også at det i døden fanteset mellomsjikt av slektninger som allerede hadde vandret. Disse var menneskenes støtter, men det fantes også et tredje sjikt, nemlig demonene som var alles fiender. Det var bare øya Hierro som skilte seg ut fra dette systemet. De regnet med bare to Guder, nemlig èn mannlig og èn kvinnelig Gud. Den øverste guden var en Gud for alle mennesker i fellesskap, noe som  i praksis ville si at Guden aldri tok inn over seg rent personlige problemer, det var noe hver og en fikk greie opp med selv. Derimot var alle problemer som angikk hele stammen, saker som Guden ville ta seg av.

For å påkalle Guds oppmerksomhet samlet de både dyr og mennesker på ett sted, voksne og unge  hver for seg, før de  startet en tre dagers streng faste for både folk og fe. Enhver som har litt kjennskap til dyrestell, trenger ikke å tvile på hva som skjedde etter bare en eneste dag uten mat, -  det ble et lurveleven uten like, og etter bare tre dager var det ikke ørens lyd å få for all brekingen og klagingen fra både dyr og folk. Akkurat dette var selve vitsen ved hele opplegget, jo mer klaging og leven, jo større sjanse var det for at Gud ville bli oppmerksom på problemene deres og tre støttende til.

I tørkeperioder trodde de også at det hjalp å gå i prosesjon ut i sjøen, som ble pisket med store grener så spruten sto. Da måtte jo Gud fatte og begripe at detrengte skikkelig med regn! Om det hjalp, sier historien intet om.

Ved dødsfall var det vanlig å plassere de døde i dertil egnede grotter. Respekten for de avdøde var stor, og det ble f.eks. regnet for uhørt å legge sine kjære rett på gulvet. De måtte enten legges på hyller, benker eller på en seng av urter. Var det betydningsfulle folk som døde, hendte det ikke sjeldent at de ble mumifisertfør de ble lagt inn i grotten som så ble murt igjen. På la Palma brukte de også å kremere sine døde. Merkelig nok brukte de på Gran Canaria å plassere sine døde i tårn, akkurat som i Peru.

Gjennom tett på 2000 år fikk guanchene leve sitt eget liv i fred for angripere utenfra. Øyenes eksistens var nok kjent for  folk rundt Middelhavet, men av en eller annen grunn gikk kjennskapet til øyene i glemmeboken under middelalderen. Ikke før på 1300-tallet ble Canariøyene gjenoppdaget, og da i forbindelse med ønsket om å finne en brukbar vei til Østen etter at muslimene hadde laget problemer for handelen i Midtøsten. Rundt 1340 kom øyene  inn på de nautiske kartene, og folks interesse for øyene våknet for alvor. Det ble en interesse som til slutt endte med erobring og utryddelse av guanchene.

 

Side-alternativer
Navigasjon
Logg inn


Glemt passordet?
« September 2019 »
September
MaTiOnToFr
1
2345678
9101112131415
16171819202122
23242526272829
30