Seksjoner

Fortsett til innholdet. | Gå til navigasjonen

Du er her: Forside Skråblikk på historien Maria de Molina: Kvinnen historikerne ikke kan hoppe over

Maria de Molina: Kvinnen historikerne ikke kan hoppe over

Av Solfried Gjelsten.

 

Maria de Molina:

Kvinnen historikerne ikke kan hoppe over.

 

 

I ”Ja vi elsker—” lyder en av strofene: ”og kvinner selv sto opp og strede, som om de vare menn”.

Men maken til stridslyst som Maria de Molina en gang viste, har jeg knapt hørt om noen gang.

 

Hun var gift med Sancho IV sist på 1200-tallet, og spilte hovedrollen i en underlig historie. Saken begynte med at Alfonso X`s eldste sønn døde før far sin, og etterlot seg to små sønner. Det store og kontroversielle spørsmålet var da: skulle barnebarnet til Alfonso arve tronen , eller skulle hans sønn nr. to, Sancho arve tronen?

 

Cortes satset på Sancho mens adelen ville ha barnebarnet. Meningene sto steilt mot hverandre og landet sto på randen av borgerkrig. Da blandet Maria seg opp i saken. Stille og rolig, og uten å si noe til noen, hadde hun kontaktet nabolandene og prestert å få en solid internasjonal  støtte for sin Sancho. Nå slo hun i bordet til de høye herrer og varskudde om at en krig med landets naboer ville bli resultatet  dersom Sancho ikke ble anerkjent som den rettmessige arving til tronen.  

Det ble stilt rundt bordet, ingen sa noe mer. Borgerkrigen ble avverget og Sancho rykket opp som konge da Alfonso X døde.

 

Tiden gikk og i 1295 døde også kong Sancho IV. Han etterlot seg en sønn på ti år og hadde bestemt at Maria skulle fungere som regent til gutten ble myndig. Vanligvis var dette en kurant affære, men ikke denne gang. Adelen skrek nemlig opp, de ville ikke ha en bastard på tronen selv om de i sin tid hadde måttet godkjenne Sancho som konge.

 

Saken var nemlig den at Sancho var en skilt mann da han ektet sin kusine Maria,  uten å ha fått pavens tillatelse – verken for å skille seg eller for å gifte seg om igjen og heller ikke for å inngå ekteskap med en nær slektning. Siden ingen av disse dokumentene var på plass regnet de sønnen for en bastard, altså en gutt født utenom ekteskapet. (I Spania kaller de alle uektefødte barn for bastarder, selv om det høres forferdelig ut i våre ører).

 

Her er det bare en ting å gjøre, tenkte Maria og dro sporenstreks av gårde til paven i Roma for å ordne opp. Vel framme ville imidlertid ikke paven ha noe å gjøre med dette ”kvinnemennesket”, og ba henne bare dra seg hjem igjen. (Husk at dette skjedde sist på 1200-tallet i en tid kvinner overhode ikke var noe verd). Maria de Molina var ikke noen hvem-som-helst og tok ikke et nei for et nei. Hun bare satte seg ned, fast bestemt på ikke å gi paven levendes fred før de nødvendige  dokumentene var underskrevet med pavens segl og alt som hørte med.

 

Den ene dagen etter den andre gikk, og hun satt der. Til slutt måtte bare paven gi seg, og Maria fikk sine dokumenter. 

 

Vel hjemme igjen kunne hun nok engang slå i bordet til adelen. ”Kom ikke lenger her og påstå at MIN sønn ikke er en ektefødt arving til tronen!” Dermed var den saken vel i havn.  Hun regjerte i fire år og Fernando ble konge.

 

Dessverre døde Fernando bare 27 år gammel og etterlot en sønn på et år. Nå var arvefølgen klar, men hvem skulle fungere som regent til småen ble myndig? Det så ut til å bli et vanskelig problem å løse ettersom kandidatene nærmest sto i kø. Det var mektige politikere, høye adelsmenn og all verdens slektninger som alle sammen mente at nettopp de var den rette til det viktige vervet.

 

Denne gang var det i alle fall ingen som gjorde regning med bestemor Maria. Men hvem andre var det likevel som trakk det lengste strå enn nettopp bestemor Maria de Molina? Hun satt med regjeringsmakten helt til gutten fylte 14 år og  rykket opp som kong Alfonso XI. 

 

Da hun lå for døden i 1323 kunne hun se tilbake på mangfoldige år som landets regent. En oppgave hun hadde  løst atskillig bedre enn mange konger både før og etter hennes tid.

 

PS!

Det hører med til historien at den gang Portugal ville ha underskrevet en ikke-angrepspakt med Spania i 1297, så skriver historikerne: ”Pakten ble underskrevet av den spanske kongen”. Det var bare det at da hadde kongen selv allerede ligget i sin grav hele to år, så den som underskrev kunne ikke ha vært noen annen enn regenten, Maria de Molina.  Men det sier historikerne ingen ting om. 

Er det rart om kvinner spiller en meget beskjeden rolle i Historien?

Side-alternativer
Navigasjon
Logg inn


Glemt passordet?
« September 2019 »
September
MaTiOnToFr
1
2345678
9101112131415
16171819202122
23242526272829
30