Seksjoner

Fortsett til innholdet. | Gå til navigasjonen

Du er her: Forside Skråblikk på historien Peniscola og Papa Luna ...

Peniscola og Papa Luna ...

Av Solfried Gjelsten.

Peniscola og Papa Luna

Litt nord for Valencia ligger Peniscola, et av naturens mange merkelige innfall. Ikke er det en øy og ikke er det et skikkelig fastland heller, bare litt av begge deler. Det er simpelthen en fjellknaus ute i sjøen, bare forbundet med land ved en smal, smal stripe. I  urolige tider fungerte stedet som  en  utmerket forsvarspost både for grekere, romere og arabere m.fl.

Araberne var nok de som greide å holde fast på stedet lengst, faktisk helt til kong Jaime I av Aragon i 1233 greide å drive dem ut.  Etter diverse militære og sivile omskiftninger, ble det til slutt bestemt at alle muslimer skulle vekk derifra, og stedet utelukkende befolkes av kristne. Slik var stillingen da pave Benedicto XIII ble tilbudt både kirken, folkene og festningen på Peniscola.

En pave på Peniscola, hva var nå det for en ide? Pavene hører da først og fremst hjemme i Roma, så her må det ligge noe under. Hvem var forresten Benedikto XIII? Ikke rart om vi spør siden vi nesten aldri hører noe om ham.

Men altså, historien om denne paven startet i 1320-årene en gang da han ble født i en liten pueblo litt vest for Saragoza. Familien var adelig og gutten ble døpt Pero Martines de Luna. Han vokste opp til en intelligent og kjekk kar som fikk en god utdannelse. Han utmerket seg snart som en meget god forhandler som viste fleksibilitet, diplomatisk sans og skarpsindighet. Var det noe han absolutt ville ha igjennom, var det ikke fritt for at han kunne være ganske slu også. Hans spesielle evner ryktedes like til pave Gregor XI i Roma, som simpelthen utnevnte ham til kardinal i 1377. Som kardinal var Pero Martines senere  med på valget av pave Urban VI i Roma, en pave som viste seg å være en ekte vriompeis. Den allmenne misnøyen ble etter hvert så stor at man besluttet å velge en ny pave, og valget falt på Clemens VII som ble den første antipaven under det store kirkelige skisma. To paver i Roma gikk ikke, så pave Clemens fikk tilhold i Avignon i Frankrike, og i beste forståelse med den franske kongen. Da Clemens VII døde i 1394 ble den populære Pero Martines de Luna valgt til ny antipave allerede samme året. Siden "Pero Martines" ikke lød som noe skikkelig pave navn, ble han omdøpt til Benedicto XIII, som hørtes mye bedre ut.

Ikke før hadde han fått sitt nye pavenavn før han også skiftet karakter, så rart det enn kan høres. Han som tidligere hadde vært kjent som en behagelig og fleksibel mann, han ble nå både stivsinnet, hard og vanskelig på alle måter. Han presterte å provosere den franske kongen, som hadde gitt ham sete i Avignon, og skapte problemer både i øst og vest. Det gikk så langt at han ble truet av franske soldater, og fant det best å flykte til Barcelona, godt hjulpet av Aragons konge, Fernando av Antecera. Conciliet som ble holdt i Perpignan 1415, anmodet ham nå om å abdisere for å få slutt på urolighetene. Da han likevel avviste anmodningen, vendte både de spanske riker og kong Fernando ryggen til ham.

Papa Luna, som han nå ble kalt, tok imot tilbudet om ny residens på Peniscola, der han fant seg godt til rette.  Bare to år senere vedtok consiliet i Constans simpelthen å avsette ham p.g.a. oppsetsighet og vranglære. Like fullt lyste han hvert eneste år sin gamle venn Fernando i bann, noe som viser at han helt til sin død i 1423 anså seg selv som rettmessig pave. 

Jeg tror jeg tør si at historien om Papa Luna er ganske spesiell i pavekirkens historie.

Side-alternativer
Navigasjon
Logg inn


Glemt passordet?
« April 2021 »
April
MaTiOnToFr
1234
567891011
12131415161718
19202122232425
2627282930