Seksjoner

Fortsett til innholdet. | Gå til navigasjonen

Du er her: Forside Skråblikk på historien Også de kongelige hadde sine sider ...

Også de kongelige hadde sine sider ...

Av Solfried Gjelsten.

Også de kongelige hadde sine sider, 
gode og dårlige som alle oss andre  

 

Enkedronning og regent, Maria Cristina, hadde valgt å gå i eksil til Frankrike med sin mann, Munoz. Datteren Isabella ble erklært myndig som 13-åring i 1843, og Espartero måtte flykte til England. Dette var i korthet bakteppet for dagens blikk på 1800 tallets situasjon.

 

En tidligere beskrivelse av regenten Maria Cristina (mammaen til Isabella), gir stort sett et positivt bilde av en person som ønsket å gjøre det beste for land og folk. Positivt virket det  også at hennes hemmelige ektemann, Agustin Fernando Munoz, hele tiden holdt seg i bakgrunnen uten å blande seg bort i politikken. Disse to, som holdt trofast sammen hele livet ut, hadde imidlertid også sine svake sider. Begge var utrolig glad i penger og nyttet enhver mulighet til å berike seg, også på måter som ikke tålte offentlighetens lys. Det fortelles at de til og med solgte dekketøyet av sølv i det kongelige palasset og erstattet det med kopier i tinn, de solgte også flere av de  verdifulle maleriene som hang i Escorial.

Fra sin base i Frankrike involverte de seg ikke bare i  flere industri - prosjekt, men også i  jernbaneutbyggingen i Spania, og det  på en noe lyssky måte. Verre enda var deres involvering i slavehandelen. For å skjule disse skandalene prøvde de blant annet å forby utgivelsen av avisen The Times  i Spania. Men det er klart, ryktene florerte, og hennes tidligere glorie bleknet betraktelig.

Da den unge Isabella ble erklært for myndig og klar til å ta over makten i 1843, var det nok mange som lurte på om hun var stort bedre enn moren sin. Ikke rart om folk var en smule skeptiske når de tenkte på den oppdragelsen hun hadde fått av Espartero. På alle måter hadde han søkt å ødelegge jentas egen vilje og tiltaks evne, han hadde dirigert og manipulert jentungen i den klare hensikt å få henne helt i sin makt slik at han selv ble sittende som den reelle makthaveren i landet.

Undervisningen hun fikk var også under enhver kritikk og ikke verdig en fremtidig regent. Politikk ble hun for eksempel holdt helt utenfor. Var det egentlig så rart om hun ble en usikker og tvilrådig regent? Hendte det at hun ga uttrykk for en egen mening, skiftet hun raskt standpunkt dersom andre rådet henne i en annen retning. 

 

Et godt eksempel er hennes reaksjon under attentatet på slottet da morens tilhengere prøvde å kidnappe henne. Attentatet var mislykket,  og de involverte ble arrestert og dømt til døden. Isabella var fortvilet og ute av seg, hun ønsket på ingen måte at noen skulle drepes for hennes skyld, og ba om tilgivelse for de impliserte. Da hun så fikk høre at disse mennene var en fare for landets sikkerhet, ga hun med tårer i øynene tillatelse til eksekusjonen likevel. 

En annen gang var hun utsatt for et mordforsøk som gikk slik til:  Den andre februar 1852 forlot Isabella palasset for første gang etter å ha født ei lita jente. Hun var på vei til kirken for å motta velsignelsen etter fødselen, da en prest trengte seg fram til henne med et brev i hånden. Isabella rakte ut for å ta brevet da presten plutselig gjorde et utfall mot henne med en dolk i hånden. Traff gjorde han og blodet piplet fram. Det så nifst ut, men såret var ikke alvorlig. En av spilene i korsettet hennes hadde tatt av for dolkestikket så hun slapp med forskrekkelsen. Før hun besvimte av redsel for å dø, greide hun å stamme fram: ”Jeg tilgir deg og måtte også Gud tilgi deg hva du har gjort.”  Merino, som presten het, ble dømt til døden, og til tross for hennes tidligere tilgivelse, lot Isabella det skje etter bare en kort overtalelse. 

Attentatet hadde selvsagt sin bakgrunn. Presten Merino hadde sett seg lei på all den korrupsjonen han hadde oppdaget, og ville for enhver pris sørge for at det ble et regjerings skifte. Utallige spanjoler, politikere og militære hadde blitt skammelig snytt av regimet, og han var besatt av et ønske om forandring. Dette hadde gått aldeles til hode på ham og resulterte altså i det nevnte attentatet og den følgende eksekusjonen 7. februar 1852. 

Isabella, ja, tipoldemoren til nåværende konge, skulle i sannhet bli en ganske spesiell dronning som fikk ryktene til å svirre. Noe politisk geni var hun langt ifra, men omsvermet var hun. Når vi tenker på den oppveksten hun fikk under Espartero, er det egentlig ikke noe å forundre seg over. Det gikk så vidt at Cortes fant det best å få henne gift fortest mulig og før hun endte opp i en eller annen  skandale, men hvilken ektemann skulle hun knyttes til? I følge konstitusjonen sto hun fullstendig fritt til selv å velge ektemann, men det var bare på papiret. Faktum var at dette spørsmålet ikke bare angikk Spania men også hele resten av Europa av hensyn til maktballansen. Valget falt til slutt på hennes egen fetter, Fransisco de Asis, han som hadde "flere blonder på nattskjorten" enn bruden selv under bryllupet.

Han var nok ikke den rette til å skaffe landet en tronarving, mens Isabella selv gjorde mer enn sitt beste i den retning og satte den ene ungen etter den andre til verden. Det sier kanskje også litt om hennes legning.

 
Side-alternativer
Navigasjon
Logg inn


Glemt passordet?
« April 2021 »
April
MaTiOnToFr
1234
567891011
12131415161718
19202122232425
2627282930