Seksjoner

Fortsett til innholdet. | Gå til navigasjonen

Du er her: Forside Skråblikk på historien Hvem var Kelterne?

Hvem var Kelterne?

Av Solfried Gjelsten.

Hvem var Kelterne?

 

En gang for bortimot 1000 år f.Kr. begynte noen folk i sørøst Europa å røre på seg. De spredte seg over storparten av landene vestover og den dag i dag finner vi spor etter dem både i England, Frankrike og Spania, ikke minst språklig. Vi kjenner dem under navnet ”keltere”.

 Årsaken til enhver folkeflytting i historien ligger gjerne i overbefolkning og matmangel, men for kelterne hadde det også en sammenheng med kunnskapen om det å herde jern. Overgangen fra bronsealder  til jernalder rundt år 1000 f.Kr., førte ikke  til noen revolusjon. Jernet var jo like mykt som bronsen, så ingen tok det nye metallet særlig alvorlig, ikke før man ved en ren tilfeldighet oppdaget at jernet lot seg herde. Gjennom gløding, forming og avkjøling åpnet det seg uante muligheter for det nye metallet.  Kelterne  var faktisk  blant  de første som lærte seg å ta dette herdete jernet i bruk. 

Solide redskaper og  bedre våpen så dagens lys lenge før naboene oppdaget jernets muligheter. Bedre redskaper ga bedre avlinger og folketallet økte. I og for seg en positiv utvikling dersom de hadde hatt  ubegrenset med plass, men slik var det bare ikke, og matmangel  ble etter hvert et stort problem. I kampen om større areal ga deres nye og hardere våpen dem en stor fordel. Fienden kom  sørgelig til kort med sine myke våpen av bronse, og kelterne dro stadig lenger vestover.

Tidligere la man mest vekt på kelternes krigerske framferd, noe som ga inntrykk av at dette var et folkeslag som kulturelt sett sto på et lavere nivå enn folkene rundt Middelhavet. Noe primitive i sin oppførsel var de nok, men samtidig var de både dyktige og intelligente, for ikke å snakke om deres kunstneriske evner. Selv vanlige bruksting kunne få de mest intrikate utsmykkings mønstre. 

I årene mellom 800 og ca 500 år f.Kr. trengte disse folkene, i større og mindre puljer, over Pyreneene og inn i Spania. Noen grupper dro videre sydover, mens andre grupper slo seg til  i nord , ikke minst i Galicia. De som dro sydover blandet seg med lokalbefolkningen, og vi fikk de såkalte keltiberere. Dette var kraftige og stridbare folk som ikke uten videre lot seg kue verken av den ene eller den andre. Tenk bare på romernes problemer med å overvinne de keltiberiske stammene i Numancia. 

Kelterne i Galicia, anla hver sine befestede boplasser. Størrelsen på disse Castroene, som de kalles, kunne være alt fra en størrelse på 20x23 m2,  til hele 700x300m2. Store eller små Castroer hadde alle en solid mur som omkranset bo området. I tillegg grov de også en dyp grøft rundt det hele , gjerne med en jordvoll utenfor der igjen, så sant terrenget tillot det. Innenfor murene reiste de husene sine, ikke etter et fast system men hulter i bulter og tett i tett, i et herlig sammensurium. Slik virker det i alle fall på oss når vi ser disse boplassene. Dette rotete opplegget var ikke helt tilfeldig, men hadde noe med forsvaret å gjøre. Husene lignet de primitive byggene vi fremdeles finner i Afrika, nemlig sirkelrunde med stråtak. Å legge tak på et rundt hus var nemlig vesentlig lettere enn på en hvilken som helst annen hustype. Innvendig hadde husene  bare en diameter på fem meter, med  60cm`s solide steinvegger rundt. Hver enkelt Castro var en selvstendig gruppe for seg, under ledelse av en sjef som enten var valgt eller hadde arvet jobben. Det hendte nok at de knyttet forbindelse med andre Castroer for å styrke forsvaret eller for å drive handel, men likevel måtte hver og en syte for sin egen selvberging, enten de var få eller mange innenfor murene. 

Sjefen for Castroen var eneveldig. Han  bestemte når trær skulle hugges, jorden bearbeides og skader på hus eller murer måtte repareres. Bare når store og vanskelige saker skulle avgjøres ble de eldste og mest erfarne medlemmene konsultert , og det var alltid mennene som diskuterte og bestemte. Selv om kvinnene tilsynelatende ble holdt utenfor hadde de en høy status i det lille samfunnet, og deres råd ble alltid tatt på alvor. Mennene var nemlig fullt klar over at gruppen neppe ville klare å overleve uten kvinnenes innsats. Man regner med at de sørget for ca 1500 calorier pr. dag og person. Videre hadde kvinnene ansvaret for stell og pass av dyrene, for klær og utstyr som familien ellers  trengte til enhver tid, i tillegg til matlaging og arbeid ute på markene. 

På en vanlig dag i Castroen, dro krigerne ut på tokt allerede før daggry. De følte ansvaret både for å hente hjem dyr som fiendtlige stammer hadde røvet noen dager tidligere, og for selv å røve det de var god for både av dyr og slaver. På kveldstid kom de tilbake med dagens  ”fangst”, deriblant hodene til falne fiender, møysommelig og fint skåret av. Disse hodene gikk rett inn i den felles samlingen av tidligere erobrede  ”hoder”.  Hendte det at de hadde fanget en høyerestående person fra en annen stamme, kunne denne kjøpe seg fri mot betaling i form av for eksempel smykker. Kelterne var jo rene kunstnere på området. Hadde han ingen ting å betale med, fikk han pent finne seg i å leve som slave resten av livet.

I en Castro var alt felles, både dyr, avling og krigsbytte. Denne fellesskaps ordningen var ikke et utslag av manglende eiendomsfølelse , men bare et resultat av de magre ressursene de rådde over. Skulle de greie seg var de bare nødt til å dele alt for å få mest mulig ut av det de hadde. 

Nord i O`Cebreiro kan vi fremdeles  se en rekke gamle hus som er bygget på gammel keltisk vis, runde steinhus med stråtak. I området rundt Pontevedra kan man også se hele Castroer med rester etter både hus og bymur. Etter min mening vel verdt et besøk.

 
Side-alternativer
Navigasjon
Logg inn


Glemt passordet?
« September 2019 »
September
MaTiOnToFr
1
2345678
9101112131415
16171819202122
23242526272829
30